Del 1
Navn: Alexander Theodor Riise
Alder: 31 (født 5. mars 1991)
Bosted: Bergen, vokst opp i Strandebarm, Hardanger
Yrke: Servicetekniker / Automatiker
Alexander har forberedt seg på drømmeturen i 4 år. I denne artikkelserien får du hans historie om forberedelser, gjennomføringen og det å komme tilbake til hverdagen. Her er det mange gode råd og tips, selv for deg som «bare» skal krysse Hardangervidda.
Her har du Alexander sine egne ord.
Jeg er vokst opp med mye fjellturer og all tiden utenom skolen ble brukt ute, men ikke noe mer enn det. Jeg har også vært veldig aktiv gjennom ungdomstida med både friidrett og skiaktiviteter. Med årskort i den lokale skiheisen ble det flere turer i uka, men jeg var ikke glad i «bortover-ski». Lenge før vi nordmenn visste hva randonee var, gikk jeg på alpinski i fjellet. Delvis i protest og delvis for å få kost meg mest mulig nedover.
Alpint, snowboard og vinterlek som snøhuler ol. likte jeg godt da jeg var liten, men ekte vinterfriluftsliv oppdaget jeg vel først rundt 2016. For meg begynte dette med at jeg måtte gjøre en endring i måten jeg levde livet mitt på. Dette førte til at jeg begynte å gå på langrenn, som da plutselig var moro i motsetning til i barndommen, så det er litt rart å tenke på at vinteren nå er min favorittårstid for friluftsliv.
For min del startet ikke drømmen om Grønland med et ønske om å oppleve hverken livet på ekspedisjon, hvite vidder, eller mestringsfølelsen av å trosse ekstrem natur. For meg startet eventyret med et valg om å endre vaner og begynne å trene. Da det å krysse Grønland helt tilfeldig ble samtaletema på en fest og en kompis sa at vi burde gjøre, heiv jeg meg på og sa; klart jeg skal krysse Grønland!
Eventyrere som Monsen og Ousland har alltid fascinert meg, men det har aldri vært noe jeg har tenkt at jeg kan gjøre. Jeg trengte et forpliktende mål, så jeg fortalte alle rundt meg at jeg at jeg skulle gjøre dette. Da kunne jeg liksom ikke trekke meg, og på denne tida hadde jeg altså aldri sovet én eneste vinternatt i telt.
Fra det tidspunktet gikk det overraskende fort fra å være noe jeg måtte gjøre for å ikke tape ansikt, til at jeg jobbet mot en drøm jeg ikke visste at jeg hadde. Her må jeg gi Bergans Adventures en god del av æren for at dette ble en drøm og ikke ett mareritt, så jeg anbefaler alle som er litt nysgjerrig på vinterfriluftsliv å ta en prat med dem. Det å være med på deres vinterkurs gir en god førsteopplevelse og en veldig bra trygghet.
Det lurer jeg på av og til også. Men når teltet er på plass, du får i deg noe varm mat og drikke, så kommer svaret. Det er noe tilfredsstillende med å utsette seg selv for den type turer. Det å oppleve påkjenningene gjør at du får kjenne litt på hele følelsesspekteret, og hvor fort det kan gå fra topp til bunn og bunn til topp. Det er også fascinerende å kjenne på usikkerhet og mestring som en kun oppnår når en er helt alene på tur og ikke kan lene seg på andre. Man blir tvunget til å måtte stole på seg selv rett og slett.
De vindstille dagene i solsteiken i kun ullundertøyet kan få hvem som helst til å ønske å reise på tur, men det er noe med den følelsen av å mestre whiteout og storm også som gjør at du føler deg som en av de tøffe eventyrerne du ser på tv, og det er en god følelse. Jeg synes nesten synd på de som ikke er på vinterturer, for de går glipp av noe. Uten at det egentlig trenger å være de mest ekstreme turene. Det å gå noen kilometer fra bilen eller toget, slå opp teltet og oppleve stillheten, vinden, ryper, reinsdyr og det å være helt fri med alt du trenger for å overleve i en liten pulk, er en fantastisk opplevelse.
Den beste og mest realistiske treningen er jo pulkturer med teltovernattinger. Rent fysisk er jo det det nærmeste man kan komme Grønland, uten å være der. Ellers har jeg tenkt at alle netter i telt er god erfaring, og har derfor gått på overnattingsturer med tung sekk når det ikke er snø. Dekktrening kan ikke undervurderes selv om du blir møkk lei til tider. Det er utrolig viktig å legge ned den treningen som blir anbefalt som ett minimum, og huske at jo bedre form en er i jo mer overskudd har en til å faktisk nyte eventyret. Jeg har ikke tellingen på antall km med dekk, men den lengste økta fikk jeg i Åsnes Expedition Amundsen viritual challenge 2021. Der fikk jeg med meg ekstremt god erfaring på hvordan kroppen fungerte over tid med belastning, samt at jeg gikk rett fra utfordringen og inn i Hardangervidda på langs-turen med Bergans Adventures.
I desember 2019 hadde jeg ennå ikke hadde hatt én eneste natt i telt på vinteren, men trukket bildekk et par år. Da jeg ringte jeg Bjørn Sekkesæter i Bergans Adventures anbefalte han meg å delta på deres Vinterkurs på Finse på Finse i mars 2020 før Grønland i mai 2021, i tillegg hadde vi jo gruppesamlingene som også arrangeres av Bergans Adventures. Jeg klarte også å klemme inn to overnattinger i telt i nærfjellet før vinterkurset. Kurset ble et vendepunkt for min del der jeg virkelig fikk en god opplevelse, og det begynte virkelig å gå fra noe som skulle gjøres fordi jeg hadde sagt det til folk, til å bli noe jeg drømte om.
Grunnleggende vintertur-kunnskap egentlig. Jeg lærte hvordan jeg holder varmen, sikkerhet rundt fyring, orientering med kart og kompass, og etablering av teltcamp. Det viktigste jeg satt igjen med var gode minner, lysten på flere turer og en trygghetsfølelse rundt det å planlegge og gjennomføre pulkturer på egenhånd. Utenom det rent praktiske så er turer og kurs stort sett verdt prisen bare med tanke på det sosiale, det å få dra på tur med likesinnede.
Før grønlandsturen har tanken på å gjøre det på egenhånd aldri fristet meg. Det er noe fantastisk med å møte likesinnede folk og reise på tur med flere, samtidig som det er veldig greit å overlate organisering og logistikk til noen andre. Om jeg skal gjøre det igjen vil jeg nok vurdere å gå alene, eventuelt med en eller to andre, men jeg måtte nok i så fall betalt noen for å få det praktiske organisert.
De vindstille dagene i solsteiken i kun ullundertøyet kan få hvem som helst til å ønske å reise på tur, men det er noe med den følelsen av å mestre whiteout og storm også som gjør at du føler deg som en av de tøffe eventyrerne du ser på tv, og det er en god følelse. Jeg synes nesten synd på de som ikke er på vinterturer, for de går glipp av noe. Uten at det egentlig trenger å være de mest ekstreme turene. Det å gå noen kilometer fra bilen eller toget, slå opp teltet og oppleve stillheten, vinden, ryper, reinsdyr og det å være helt fri med alt du trenger for å overleve i en liten pulk, er en fantastisk opplevelse.
Det er klart man er spent på hvilke personligheter man skal på tur med. Det kan jo fort oppstå situasjoner etter hvert som man blir sliten og demotivert. Samtidig vet jeg at det skal mye til før det tipper over for meg, så jeg følte meg ganske trygg. Også var jeg så heldig å få en superfin teltmakker som jeg både har hatt opptreningsturer med og som jeg kunne lufte tanker med, så det gikk egentlig veldig fint.
Når det er sagt er det selvfølgelig situasjoner man irriterer seg over i ettertid og avgjørelser man er uenig i der og da. Sånn er det å være del av et kollektiv. Man blir sliten og har nok av tid til å irritere seg over ting eller folk. Men om man skal bidra til en god gruppedynamikk og da tenker jeg at det ofte betyr å ikke lage ett nummer ut av småting hvert fall. Det som jeg kjente mest på var kanskje tempo. Som den ene guiden sa så vil mitt skritt og tempo være høyere enn en person som er 15-30 cm kortere enn meg og da har relativt kortere skritt / fraspark. Etter turen ser en hvor teite ting en irriterer seg over, men jeg tror det er helt normale reaksjoner i en gruppe med mange forskjellige mennesker. I retrospekt tror jeg at jeg klarte å bidra med mitt inn i gruppa, når jeg hadde kapasitet til det. Det er utrolig hvor mye litt skryt eller ett spørsmål om alt er bra, kan gjøre for andre og ikke minst for meg når andre viser at de bryr seg.
Ja, jeg har vært litt inne på det, men dekktrening er et nøkkelord når det kommer til denne typen tur. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle gjøre min del av jobben for å ikke bli en belastning for gruppen på turen. Jeg skulle være så godt fysisk forberedt som mulig når vi ankom isen, derfor har jeg hele veien trent mer minimumsanbefalingen fra Bergans Adventures. Det siste halve året før turen trente 4-5 økter med dekktrening i uka, med mål om at hver økt skulle vare fra 2-6 timer, fordi jeg tror det er viktig at kroppen blir vant til belastning over tid. For meg ble dekktrening etter hvert også en slags mentaltrening, rett og slett fordi man blir lei av å trekke dekkene.
Fra Bergans Adventures fikk vi også obligatoriske egentester som skulle gjennomføres med ski og pulk. Jeg synes disse var gode å ha fordi de ga meg en god pekepinn på hvilket nivå jeg lå på. Jeg mener alle i gruppen og en selv er tjent med å gjennomføre disse testene fordi Grønland er en ganske krevende tur. Jeg tror det er fort gjort å ta litt for lett på treningen eller at den sklir litt ut etter hvert i en så lang oppkjøringsperiode. Min fordel var kanskje frykten for å ikke være sterk nok som aldri forsvant og ønsket om å kunne ha overskudd til å bidra og til å kunne nyte turen.
Likevel må jeg innrømme at jeg ikke har fulgt anbefalingene for styrketrening. Jeg la heller på ett ekstra dekk eller to og tror det kompenserte ganske bra.
Jeg synes jeg gjorde mye rett i oppkjøringen og er veldig glad for at jeg aldri undervurderte hvor fysisk krevende turen faktisk er. Utrolig nok gikk jeg meg aldri helt tom på Grønland, selv om jeg var i nærheten flere ganger under oppkjøringen. For min del lå det mye god forberedelse i Vinterkurset på Finse og å gå Hardangervidda på langs med Bergans Adventures. I tillegg lærte jeg mye på mine egne turer.
En annen ting som ga meg god erfaring var å ta med kona på hennes første vintercamping. Da hadde jeg ansvar for at vi begge skulle være trygge og at hun skulle få en god opplevelse med vinterfriluftsliv. Dette ga meg et litt annet perspektiv på valg av utstyr og planlegging.
Mitt aller viktigste råd er virkelig å ikke undervurdere turen. Ikke tenk «når Truls klarte det så klarer jeg det også». Om man gjør det, burde man koble på seg 2-3 dekk, gå 20-30 km og se om hva man tenker etterpå.
Skal en på turer alene så er en satellittsender (f.eks. Inreach) et must både for sikkerheten og for de hjemme. Den viser posisjonen din og man kan sende meldinger.
Om du er kald så er det å sove med en tynn dunjakke, tynn bukse eller ¾-bukse i dun, eller Prima Loft, og camp skoene i dun nøkkelen til en varm og komfortabel natt.
Ja, jeg burde hatt med meg rødvin og mer spekemat. Jeg burde også hatt med Ibux i tillegg til Paracet. Ellers så tror jeg at jeg traff ganske bra på det jeg hadde med. På vinterturer har jeg alltid fokus på komfort, uten at antall kilo og kolli tar av.
Bildene i denne saken er tatt av Morten Tobias Rostille, Alexander Theodor Riise og Ingeborg Lund Mathisen.
